Politisk historie
Nasjonalistpartiet hadde makten fra 1948-94 og innførte apartheidpolitikk og et styre basert på hvitt herredømme. Etter sterkt internt og internasjonalt press ble et systemskifte etter hvert uunngåelig, og i 1990 ble ANC-lederen Nelson Mandela frigitt, en utvikling som endte med frie valg 1994.
Siden overgangen til demokrati i 1994, har landet vært preget av politisk stabilitet. ANC har vært det dominerende partiet siden 1994. De siste årene økte uenigheten internt i ANC, og sent i 2008 ble Congress of the People (COPE) etablert av utrbrytere fra ANC. Det nye partiet er imidlertid i ferd med å implodere og bryte sammen på grunn av interne lederstrider. Blant de største utfordringen for regjeringen er de enorme forskjellene mellom fattige og rike, arbeidsløshet, og kriminalitet.
Et viktig ledd i forsoningspolitikken i Sør-Afrika er oppgjøret med den konfliktfylte fortiden. I en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av Nobel-fredsprisvinner Desmond Tutu, har de som har deltatt i og vært utsatt for overgrep fått anledning til å fremlegge sine historier og overgripere har fått amnesti. Eksperimentet er internasjonalt enestående, mener mange, selv om det har vært nokså omdiskutert i Sør-Afrika.
Som et ledd i demokratiseringen har Sør-Afrika vedtatt en av verdens mest moderne grunnlover med sterk vekt på beskyttelse av demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Det legges stor vekt på å beskytte rettigheter knyttet til religiøs, kulturell og språklig tilhørighet samt å fremme likestilling mellom kjønnene.
Sosial og økonomisk utvikling
Selv om Sør-Afrika i løpet av de siste 17 år har gjennomgått omfattende sosiale endringer gjenstår fortsatt mye. På listen over land med størst økonomisk ulikhet innad i befolkningen (ginikoeffisient), er nå Sør- Afrika regnet som nummer én etter nylig å ha passert Brasil.
Sør Afrika er statistisk sett et høyere mellominntektsland, men inntektsulikhetene er blant de høyeste i verden, og en stor andel av Sør-Afrikas befolkning lever i fattigdom.
Arbeidsledigheten i Sør-Afrika er offisielt på omlag 25 prosent, men anslås uformelt til å være hele 40 prosent dersom de som ikke aktivt søker jobb tas med i beregningen. Tallene er langt høyere for utsatte grupper som ungdommer/unge voksne, kvinner, og folk på landsbygda. Regjeringens politikk for å fremme svart deltakelse og eierskap i økonomien, Black Economic Empowerment (BEE) har rettet opp en del skjevheter, men har kommet under kritikk fra flere hold da det hevdes at den bare kommer en liten svart elite til gode.
Sør-Afrika er kraftig rammet av hiv og aids. Regjeringen var i flere år vært utsatt for sterk kritikk for sin håndtering av epidemien, både fra sivilt samfunn og det internasjonale samfunn. Samarbeidsklimaet i Sør-Afrika mellom sivilt samfunn og regjeringen når det gjelder hiv/aids har forbedret seg betraktelig de siste årene med ny politikk under president Zuma, og utrullingen av hivbehandlingsprogrammet går i raskere tempo.
Den sørafrikanske økonomien vokste sammenhengende siden 1999, den lengste vekstperioden i landets historie, men den globale økonomiske krisen 2008/2009 satte en stopper for denne trenden.
Med økonomisk vekst på 2,8% i 2010 er Sør-Afrika på god vei ut av den økonomiske krisen, som de uansett kom seg godt gjennom relativt sett.
Randen har i likhet med andre fremvoksende valutaer, vært rekordhøy de siste månedene grunnet stor kapitalinnsprøytning fra Europa/USA, noe som har gitt problemer for eksportindustrien. Sør-Afrikas G20-arbeid har bl.a. fokusert på globale tiltak for å motvirke denne trenden.
Økonomien stimuleres fortsatt av massive offentlige infrastrukturprogrammer, som bidrar til å øke underskuddet i budsjettet og øke gjelden, men som likevel anses for å være bærekraftig og akseptabel. Det forventes gradvis innstramming i finanspolitikken i årene fremover.
Vekstprognosene er gode for de neste årene (3,7% i 2011 og 4,6% i 2012). Men veksten er fortsatt for lav til å påvirke arbeidsløsheten og ulikhetene.
En ny omfattende plan for økonomisk vekst ble lansert sent i 2010 (’New Growth Path’), med økt vektlegging av statens rolle i økonomien, og med fokus på sysselsetting (5 mill nye jobber innen 10 år). Hovedsatsningsområder vil være infrastruktur, landbruk, gruvedrift, ’grønn økonomi’/ ’grønne jobber’ og turisme.
Politisk utvikling Maktkampen i ANC og korrupsjonsanklagen mot Jacob Zuma har dominert sørafrikansk politikk i flere år. I desember 2007 ble Jacob Zuma valgt til ny president i ANC etter et bittert oppgjør i partiet. Dager etter ble korrupsjonsanklager rettet mot Zuma. I september 2008 ble anklagen mot Zuma trukket tilbake, og bidro til at President Thabo Mbeki måtte trekke seg da dommeren antydet at Mbeki hadde påvirket påtalemyndighetene til å anklage Zuma. Kgalema Motlanthe ble deretter innsatt som (midlertidig) president fra september 2008 til like etter valget 22. april 2009. Den 6. april 2009, rett før valget, besluttet påtalemyndighetene å trekke korrupsjonsanklagen mot Zuma etter å ha blitt forelagt bevis på politisk innblanding i påtaleprosessen. ANC gikk til valg et par uker senere (22. april) og vant flertall, men gikk noe tilbake fra sist valg. Opposisjonen ble noe styrket etter valget.
ANC styrer Sør-Afrika som leder av en allianse med fagforeningssammenslutningen COSATU og Kommunistpartiet (SACP).